 |
|
|
 |
|
Det var spente jegere på to og fire bein som la i vei den føste jaktdagen. Vi startet med Epo uten at han kom i fugl, han har dessuten ganske store problemer med "rammen" han også på sine eldre dager - det blir bare korte turer på ham i år.
Vi slapp Kluivert og han fortsatte dessverre slik han avsluttet fjorårets jakt - ramping og atter ramping. Jeg fikk en god sjanse og felte en tiur. Kemi var interessert i tiuren og nå vet hun hva vi er ute etter. Kemi jaktet bra og mens jeg var litt "indisponert" bak et rotvelte smalt det foran meg. Arvid fikk en flott tiur.
I løpet av de fire første dagene utviklet Kemi seg til å jakte fornuftig og hun slapp seg stadig mer ut og holdt stor fart og flott stil. Arvid felte også en rype med et velplassert skudd. Jeg derimot ble mer og mer bekymret for Kluiverts ville ramping, han misbrukte en rekke sjanser og slikt blir det ikke fugl i sekken av - heller ingen god rollemodell for Kemi dessverre.
Konklusjon, jeg blir nødt for å jakte med Kluivert alene slik at jeg kan ha full fokus og han ikke har konkurranse om slipptid fra Kemi.
Kemi oppnådde den viktigste målsettingen, hun utviklet et flott skogsfuglsøk. Hun har enda litt igjen å lære når det gjelder å håndtere fuglesituasjonene, men det kommer med erfaring. Epo var ikke bedre når han var drøyt to år.
Arvid, Epo, Kemi og Kluivert, tatt utenfor hytten i Kläppen, like sør for Sälen. Vi overnattet der første natten på vei oppover.
Arvid, Epo, Kemi og Kluivert, tatt utenfor hytten i Kläppen, like sør for Sälen. Vi overnattet der første natten på vei oppover.
Startet dagen med Epo. Vi hadde ikke kommet langt inn i skogen før han markerte kraftigt. Det er rart med det, når Kluivert har rampet så mye er det godt for sjelen å jakte for Epo.
Han tok en stor sløyfe rundt en myr og markerer igjen i myrkanten. Jeg beveger meg over mot ham og i det jeg nærmer med går det opp en stor tiur uten at Epo var i nærheten, kanskje den så meg?. Vi fortsatte videre og inn i et våtere skogsområde med mye Åkersnelle (kjerringrokk) - typisk biotop for unge skogsfugler. Ikke lenge etter fester Epo stand og han reiser en tiur. Den er dekket av trær men går nesten rett opp og jeg får inn et skudd når den er helt opp i tretoppene - fulltreffer! Epo apporterer stolt og jeg er også svært glad. Mens jeg legger tiuren i sekken har Epo sneket seg ut i nytt søk - min plan var kobling og retur til bilen. Han jakter nå som en ungdom og er plutselig blitt stokk døv!!!
Jeg vet at det kommer en pris som skal betales og vil derfor ha ham inn - det ender med at jeg må "løpe" etter ham før han skjønner at det er over for i dag. Jammen ble han godt stiv også, men jaktlysten er sterkere enn noe annet der også gitt. Jeg har også problemer med "rammen" og det går litt smått med meg - men ikke verre enn at jeg klarer meg bra.
Marit hadde hørt skuddet og det gikk ikke lenge før det tikket inn en melding på telefonen - Fått noe? Jeg kunne stolt svare - Tiur.
Jeg byttet hund ved bilen og tok en tur med Kluivert, litt bekymret for all rampingen hans - jeg fikk bange anelser da han la i vei og jaktet nesten utenfor hørevidde av bjellen uten at han kom inn og viste seg. Det gikk ikke lenge før første, andre, tredje og fjerde ramping😠😠😠😠
Jeg satte meg ned i myrkanten og ventet lenge og vel før han kom inn. Jeg fant frem litt kaffi og fikk roet ham ned (meg selv også!). Etter en pause sendte jeg ham ut i nytt slipp og denne gangen brukte jeg fløyten aktivt til å begynne med, han responderte bra og forstod etterhvert at det var for meg han jaktet. Nå gikk det lenge uten at han markerte og jeg bestemte meg for å krysse over myren og jakte tilbake mot bilen.
Pokker, der forsvant han - jeg begynte å bli ganske varm i toppen ja. Men så - gutten rapporterer og jeg følger på. Jeg finner ham i stand og ber ham reise. Opp kommer tre røyer men de gikk selvsagt helt i skjul av trærne, jeg lar ham utrede og vi tar en kort pause før vi slipper oss litt tilbake. Jeg ser en røye i et tre og dekker Kluivert før jeg velger å felle røya. Jeg sender Kluivert ut i søk apport og han bruker ikke lang tid på å finne røya og apporterer helt perfekt - stolt som en hane. Vi kom ikke i flere fugler denne dagen, men jeg er nå mer optimistisk med tanke på jakten videre med Kluivert.
I dag starter jeg med Epo, han er ganske stiv etter gårsdagen så det blir en liten tur i dag. Vi har ikke gått så lenge før han markerer og begynner å slå seg ut. Det er ganske tett så jeg prøver å komme meg i posisjon slik at jeg kan få litt oversikt. Plutselig kommer det en orrhøne som nesten flyr meg ned, den tverrvender i luften og nærmest "stiller" like foran meg - artig. Epo kommer inn og fortsetter videre så det var nok kun den ene fuglen.
Vi fortsetter langs en elv/bekk og etter en tid hører jeg på lyden at Epo følger ferske fugleføtter. Jeg følger på og det går litt hit og dit men jevnt og trutt - jeg begynner nesten å lure da vi hadde holdt på slik i flere hundre meter.
Etter enda et godt stykke fester Epo stand, men hodet beveger seg stadig, nesten som han peker ut at det er flere fugler. Jeg ber ham reise og tar et par steg frem. Epo reiser og jeg rekker å se 3-4 storfugler lette før jeg går ned i knestående bak noen busker - foten har hektet seg i en grein/rot. Jeg kommer meg på beina og idet jeg skal til å slå over på et annet språk, da jeg har brukt opp de norske banneordene - letter 3 fugler til. Jeg får perfekt sjanse på to av dem og det ender med en tiurdouble for Epo
Gjett om vi var stolte, Epo apporter og akkurat som i går, når jeg legger ned siste fuglen i sekken er han borte vekk. Jeg venter en stund før han kommer inn og jeg koblet ham og vi returnerte til bilen.
Jeg tok med meg Kluivert og han jaktet ganske bra denne ettermiddagen uten at vi kom til mange sjanser. Han festet stand i et område med mye kjerringrokk og jeg ba ham reise. Opp kom et jerpekull og jeg felte en som han apporterte. Jeg synes det er viktig at han forstår at det blir kun fugl når han holder kontakt med meg og gjør ting riktig. Han var ihvertfall stolt av jerpen sin - det er håp i et hengende snøre sies det.
I dag hadde vi hviledag men bestemte oss for å sjekke ut et helt nytt område hvor jeg aldri hadde vært før. På vei inn møtte vi noen karer fra Harstad og Lofoten. De hadde fått tiur og var svært fornøyde. Vi "delte" terrenget og fortsatte videre innover.
Jeg tok med Epo på en liten ettermiddagstur og etter kun få minutter begynte han å markere og følge ferske føtter over en ganske åpen myr med busker og enkelte småtrær. Jeg fulgte på og da jeg så at han begynte å nærme seg et tettere skogsparti ante jeg uråd, jeg ble redd fuglen skulle kaste seg ut bak trærne. Epo tar så en god sving ut til høyre og runder inn bak trærne og fester stand. Jeg ber ham reise og opp kommer en tiur som jeg ser jeg er borti med førsteskuddet. Tiuren fortsetter og plutselig får jeg en åpning og andreskuddet blir en lyseslukker - ny tiur i sekken
Vi blir enige om at vi skal tilbake hit dagen etter.
Kluivert hadde ikke noe imot en hviledag
Kluivert hadde ikke noe imot en hviledag
Vi returnerte til gårsdagens terreng og jeg startet med Kluivert. Han gikk som en vind og kontakten var ganske bra og ble bedre etterhvert som vi kom inn i skogen. Vi passerte et belte med plantet furuskog (minner mest om buskfuru), tett og vanskelig å jakte i, men et meget godt orrfuglterreng.
Kluivert har det med å ringe fugl og det gjør det vanskelig for meg å lese hvor fuglen sitter. Heldigvis er han presis når han ser jeg kommer og nå nølte han ikke og gikk rett i stand. Dessverre fikk jeg ikke mulighet til å skyte da orrhanen gikk fullstendig i skjul. Kluivert lot seg merkelig nok ikke affisere av dette og fortsatte å søke med bra kontakt.
Ikke så lenge etter hører jeg han ringe på nytt. Denne gangen holder jeg igjen og etter en stund kommer han inn og viser seg og med godvilje en rapport
Jeg følger på og han følger helt klart en fersk fuglefot. Han fester stand og reiser flott en orrhøne som jeg feller med et sideskudd. Jubel, Kluivert står fremdeles i ro og apporterer villig på kommando
Like før vi kom tilbake til bilen ser jeg en ny orrhøne i full fart like foran meg. Jeg hører Kluivert oppe i skogkanten men den kom fra en annen vinkel så jeg tror han var uskyldig denne gangen. Han utredet lenge like foran så det har nok vært en voksen ørrhøne som har hørt hundebjeller før tenker jeg.
Vi kjørte noen km tilbake og så tok jeg en runde med Epo. Han markerte flere steder uten at det ble mer. Vi krysset en stor myr og gikk ned i den store skogen hvor Kluivert og jeg så ferske bjørnefar et par år tidligere. Jeg ser at Epo er ivrig og i det jeg kommer ut i en lysning kan jeg se hvordan han jobber, og i det han nærmer seg meg blir han svært forsiktig. Jeg tar et steg til siden for å få litt bedre oversikt og det letter det en stor tiur midt mellom oss. Det er den største tiuren jeg så i år og mistenker at også dette var en voksen fugl.
Jeg tok en siste sving med Kluivert og han jobbet meget bra. Han spikret et kull med orrfugler men jeg bommet på en orrhane - de flyr litt kjappere enn storfuglene gitt!
Jeg merket meg at det var mye ravner i dette området. Da vi var tilbake på Raabgården fikk vi vite at de to karene fra Harstad og Lofoten hadde gått på en stor elgku som nylig var revet av bjørn. Dette var ikke langt unna der vi jaktet den siste biten. Det forklarer alle ravnene og vi vet jo alle at bjørnen ikke er langt unna et nyslått bytte. Siden det var en stor elgku er det ingen liten bjørn heller.
Det var faktisk i samme område hvor jeg hadde støkket en stor bjørn for et par år siden. Jeg ble først klar over at bjørnen hadde vært der da Steinar fra Senja fant ferske og meget store avtrykk i sanden like ved snuplassen. Etter at jeg hadde snudd der og parkert et stykke unna og hadde kommet meg ned i skogen ville plutselig ikke Kluivert jakte mer, han gikk ved fot uten å trekke fremover (det skjer bare når det er bjørn i nærheten har jeg funnet ut).
Samme kveld da vi skulle avtale nye jaktområder for neste dag lurte Håkan ("direktøren") på hvor jeg ville jakte og da jeg svarte lengst mulig bort fra den nyslåtte elgkua - smilte han lurt. Hans med vorstheren Pippi derimot, han sa at han aldri hadde sett bjørn så han ville opp dit neste dag!
Livar og Kluivert
Livar og Kluivert
Jeg tok med meg Kluivert og like etter han ble sluppet markerte han i skogkanten. Han fulgte på et godt stykke og opp kom en tiur uten at han kan klandres for det. Det lovet godt og vi fortsatte innover. Han søker fint og holder tidvis meget god kontakt selv om han til tider også slipper seg litt for langt ut etter min smak. Det er greit nok på fjellet men ikke i skogen. Ikke før har jeg grublet over dette før han kommer inn og rapporterer, han snur seg og vil tydelig ha meg med.
Ryggen er ikke all verden så det går litt smått med meg, men jeg går etter bjellen og finner ham etter kort tid. Han har ringet og når han ser meg går han raskt inn i stand. Fuglene ligger bak en rekke på 8-10 høye trær som ligger ved kanten på en liten lysning ett stykke opp i skogen, ovenfor en stor myr. Jeg ber ham reise og opp kommer en røye og en tiur. Røya går feil vei mens tiuren flyr nedover mot myren. Jeg skyter ett skudd men aner at det går i treet. Jeg får en ny mulighet når tiuren flyr i høyde med tretoppene mot myren, jeg ser den detter men vet ikke om den er skadeskutt. Jeg løper ned til myren og venter på at Kluivert skal komme til meg.
I det jeg stopper i myra støkker jeg et par jerper. Når så Kluivert kommer inn blir han litt satt ut av jerpelukten men kommer snart inn. Jeg sier sitt og ber ham så om søk apport! Øynene lyser opp, nesten som om han sier - traff du far? - ok, jeg skal finne den. Det går ikke lang tid før han apporterer tiuren, den lå ca 30m unna, like i myrkanten - stein død. Jeg tror ikke jeg hadde funnet den om det ikke var for Kluivert
Han fant en røy noe senere uten at han klarte å feste stand, men man kan jo ikke forvente at alt skal klaffe heller. Gikk tilbake til bilen uten at vi fant flere fugler. Jeg ringte og sa at jeg var på vei tilbake for å bytte hund, ville ta en liten tur med Epo siden vi neste dag skulle reise til Ballangen på dobbeltutstilling med Tetrix.
Like etter at jeg var kommet hjem kom Hans med Pippi. Han såg litt stresset ut så jeg lurte fælt på om de hadde møtt bjørnen, men det viste seg at Pippi hadde blitt bitt av en huggorm. Vi ringte diverse nummer og etter mange telefoner bestemte vi oss for at vi fikk dra til djursjukhuset i Luleå. Det gikk bra fort nedover og Pippi kom under behandling. Hun ble der frem til Søndag.
Da vi var på tur fra Ballangen tilbake til Raabgården møtte vi Hans og Pippi mellom Kiruna og Gällivara, like ved krysset til Pajala. Det var kjekt å hilse på Pippi igjen, men hun såg mest ut som en pitbull i hodet stakkar. Hun ville leke og viste alle tegn på at hun var blitt betydelig bedre så det var jo en lettelse. Nå er jo dette en stund siden og siste rapport fra Hans er at de nå skal på jakt
Jeg jaktet to korte dager etter at vi kom tilbake fra Ballangen. På grunn av elgjakten jaktet jeg på Håkans marker og med sommervarme var det ikke så mye vi jaktet, det var 24-25 grader i solen og lite vann. Jeg skjøt en jerpe for Epo, ellers var det lite fugl å se. Uansett, fangsten ble meget bra i år så alt i alt er vi storfornøyde. Heldigvis er det bare ca 11 mnd til neste gang
Pippi etter intensiv behandling i flere dager. Hun kom seg heldigvis helt etter huggormbittet.
Pippi etter intensiv behandling i flere dager. Hun kom seg heldigvis helt etter huggormbittet.
|
|
 |
|
|
|