Uforglemmelige jaktopplevelser

Vi var på vei fra hytta opp til fjellet som vanlig på denne jaktturen. På turen må vi gå igjennom en flott skog med skikkelige skjørtegraner. Epo er helt ung og ivrig som få med det som resultat at han ikke er så lett å holde igjen. Han har tidligere markert langs stien oppover og jeg har en mistanke om at det kan ha vært tiur eller røy siden han er mer enn vanlig interessert. Jeg går et stykke foran dem med børsen klar samtidig som jeg merker at Marit er passe fornøyd med å gå med Epo som selvsagt vil frem til far. Jeg bør vel kanskje her skyte inn at hun vrengte kneet noen dager før og at det hver natt låste seg - og at hun måtte under kniven like etter at vi kom hjem!

Vi kom frem til en liten elv og jeg overtok Epo og ventet på Marit på den andre siden. Hun tok Epo tilbake og begynte å gå foran meg. Jeg hvisket at hun måtte ta det rolig og gå bak meg fordi vi nærmet oss stedet hvor Epo pleide å markere og at om vi var stille kunne jeg kanskje komme overraskende på eventuelle fugler. Hun lot som hun ikke hørte meg siden Epo selvsagt trakk mindre da jeg gikk bak. Et lite stykke senere svinger stien og like foran oss står det en skikkelig rugg av en tiur midt på stien. SKYT roper Marit. Og dermed tar tiuren av sted som en rakett. Det var jo selvsagt ikke mulig å skyte i denne situasjonen, men hadde jeg gått først hadde jeg nok fått min første tiur.

I ettertid har vi ledd mange ganger av denne historien og med tanke på opplæringen av Epo så er vi skjønt enige om at det var godt hun "ikke hørte meg".

Men, en fullvoksen tiur på 10-15 meters hold midt på stien uten å løsne skudd er noe en gammel støkkjeger ikke glemmer så lett.

Vi hadde jaktet oppe på fjellet og var på vei tilbake til hytta. Vi hadde Epo i langline og på slutten av dagen lot vi ham jakte selv. Han var flink og vi fikk flere fuglearbeid med fugl i sekken. Han var dyktig sliten og da vi nærmet oss skogen ville jeg koble ham. Jeg tenkte det var best siden han tross alt skulle ut igjen neste dag og at jeg ikke ville risikere at han skulle jakte for seg selv i skogen.

Jeg stopper like ved en liten skjørtegran som står for seg selv ved stien. Marit venter like nedenfor og jeg venter til Epo kommer inn fra siden og kaller ham inn. Normalt er han meget lydig men nå stopper han 20-30 meter unna og vil ikke komme inn. Jeg er jo ikke så erfaren men mistenker at han vil jakte mer. Jeg har jo notert meg at han på andre turer har blitt svært så interessert og markert voldsom når vi har nærmet oss bilen. 

Jeg roper PÅ PLASS med streng stemme og han kommer slukøret inn til meg. I det jeg kobler ham letter det en tiur i fra skjørtegranen mindre enn et par meter unna og jeg får et "blikk"...... det har dessverre blitt en del "blikk" gjennom årene

Vi skulle prøve oss på almenningen og jaktet i et nytt område. Det var bra med fugl uten at Epo klarte å låse fuglene, det ble ofte til at de satte seg opp i trærne. I og med at han var så uerfaren felte jeg ikke fugl i veden. 

Det var tid for litt mat så jeg så meg ut en fin plass under noen store graner og kalte inn Epo. Han kom inn og jeg tok på ham et varmedekken siden det regnet og var ganske surt. Marit satte frem mat og drikke til ham samtidig som jeg spente opp en duk og fyrte opp et bål.
Epo ville ikke spise, han hadde satt seg opp og stirret innover mot skogen. Jeg kommenterte til og med at dette var rart siden han vanligvis ikke var sen om å spise og hvile uansett vær. Vi satt ikke så lenge siden det var så surt og jeg pakket sammen duken og slukket bålet.

Jeg tar dekkenet av Epo og putter det i sekken, finner frem haglen og sender ham ut i nytt søk. Han går ca 10 meter og stanser. Jeg sier LA GÅ mens jeg snur meg i den retningen jeg vil han skal løpe....... Epo reiser en tiur og når jeg omsider får snudd meg flyr den i skjul av trærne uten at jeg kan skyte, jeg får et nytt "blikk" fra Epo.

Vi er på vei innover en myr og Epo reiser en tiur og jeg skyter ett skudd og bommet. Men jeg syntes den gjorde et lite kast på seg så jeg bestemte meg for å søke grundig i området bak oss når vi returnerte. Ikke lenge etter reiser han enda en tiur og denne gangen går den rett i bakken, den er stor, meget stor, 5 kg. 😀

Da vi kommer tilbake til området jeg mener den den påskutte tiuren kan ha landet legger jeg fra meg sekken og Marit vil hente litt bær. Jeg lar Epo søke ned myren mot skogkanten. Det går ikke lenge før jeg hører den jevne klangen fra bjellen, han løper i jevn fart på et ferskt luktspor. Det tar lang tid og jeg føler meg ganske sikker på at det må være en skadeskutt tiur han følger. Etter nærmere en halv time ser jeg Epo komme ut av skogkanten og har kursen mot noe tett kratt og buskas ved myrkanten. Jeg går forsiktig etter og finner ham i stand.

Jeg går rolig opp bak ham og stopper slik at jeg har et greit skuddfelt og ber ham reise fuglen. Han går ikke på, bare står og gynger, merkelig. Jeg går ned til ham og ser at det er en vanndam på 3-4 meter rett foran ham og like ved ligger det en tiur under en liten gran. Jeg går litt til siden og bort til tiuren, da begynner tiuren å bakse såvidt med den ene vingen - vingeskutt tenker jeg. Jeg kan ikke skyte på 1 meters hold så jeg knekker haglen og legger den ned og tenker på hvordan jeg skal angripe saken. Ikke før jeg har reist meg opp kommer den andre vingen opp og tiuren flyr avgårde som bare det! Jeg er nærmest i sjokk og snur meg mot Epo som gir meg et nytt "blikk"........

Vel, hadde jeg ikke hatt den store tiuren i sekken tror jeg at jeg hadde hoppet i rett i vanndammen. 
 
PS: Tiuren hadde fortjent en Oscar.

Som støkkjeger er første bud å ta det rolig, du må stoppe opp jevnlig og gjerne gå litt tilbake. Da vil rypene tro de er oppdaget og ta til vingene, Dersom du går jevnt hele tiden vil rypene ha "kontroll" på deg og du kun får kun opp de rypene du "tråkker" opp. Dette er ofte grunnen til at mange uerfarne jegere opplever at når de har lagt fra seg haglen for å tisse eller lese kart - da skjer det!

For mange år siden skulle jeg jakte sammen med min barndomskamerat Svein i traktene rundt Finse. Vi stod tidlig opp og gikk innover i et fantastisk vær. Helt vindstille og nærmere 15-20 grader. Vi var nesten inne ved Hallingskarven da vi bestemte oss for å ta en god matpause. Vi satte oss i le like bak en varde. Vi så ned på en turistløype og tenkte at det kanskje kom turfolk. Ikke lenge etter hørte vi lyder som om noen snakket sammen langt borte, det hørtes ut som "kvinnfolk"..... Vi kommenterte at (noen) damer alltid bråker når de er på tur, men merkelig nok kunne vi ikke se noen på stien. Vi glemte det hele og spiste maten vår.

Da vi skulle gå videre ble vi enige om at Svein skulle gå rundt toppen og komme ned dalen ved siden av mens jeg holdt igjen litt. Jeg gikk et kort stykke og ventet på Svein. Mens jeg står og venter benytter jeg anledningen til å tisse. Jeg setter fra meg haglen og lar naturen gå sin gang. Jeg hører et sus og der kommer en kjempeflokk med ryper like mot meg, jeg triver haglen og smekker den sammen, men i det jeg har haglen i anlegg dukket flokken ned over fjellkanten - og der står jeg med "karen" i friluft og tenker på de uerfarne jegerne.......

Vi hadde jo litt rett, det var "ryper" vi hadde hørt, bare at disse hadde vinger!

Som sagt, det skjer alltid noe når du minst venter det, men så glemmer du heller ikke disse episodene.