20. mai 2016.
Kluivert har hanglet en stund og tiden var inne for å tenke på ham snarere enn egne følelser. Uansett, dette er beintøft, vi merker det på de andre, spesielt Bubo som tar det svært tungt. Under er et flott dikt med ukjent opphavskvinne/mann - men for alle oss som har hatt kjæledyr, uavhengig av størrelse og utseende, pels eller fjær så kjenner vi oss igjen!
SORG
Jeg stryker over din glatte pels,
men halen din slår ikke mer.
Øyenlokkene dine er lukket igjen
over øyne som ikke ser.
Ditt gylne hjerte har sluttet å slå -
aldri mer løpe, hoppe, gå.
Alt er slutt... Det er over nå.
Jeg legger hodet mitt ned mot ditt,
og tårene drypper som blod.
Aldri mer skal det bli som før,
aldri mer "oss to".
Som isende kulde inne i meg
kjenner jeg noe dør med deg.
Jeg må reise meg, sier de, - jeg går mot en dør.
Der ute går livet videre som før.
Jeg snur meg - du ligger så livløs og stille.
Du kan ikke komme, selv om du ville.
Skriket vil ut, men jeg lukker min munn.
Hvem var det som sa "bare en hund"?